Besseggen: to vann, to farger, én smal egg

To vann, to farger

Gjende er blågrønn. Bessvatnet er mørkeblå. Det er ikke stemningsbilde – det er breslam. Gjende fylles av smeltevann fra brefeltene rundt, og de fineste steinpartiklene henger igjen i vannet og bøyer lyset mot grønt. Bessvatnet får ikke den samme tilførselen og blir det rene, mørke blå som klart vann alltid er ( snl.no/Gjende ; snl.no/Bessvatnet ). Du går langs en smal egg med to vann i to farger på hver side, og det er den kontrasten, mer enn selve høydemeterne, folk husker etterpå.

Selve eggen

Besseggen ligger øst i Jotunheimen, i Vågå kommune, som fjellryggen mellom de to vannene ( snl.no/Besseggen ). Navnet skal komme fra norrønt bersi, bjørn ( snl.no/Besseggen ) – ingen vet lenger hvorfor, men det er en fin ting å tenke på når du står der og har vann på begge kanter. Det smaleste og mest omtalte punktet heter Bandet, der terrenget stuper nesten loddrett rundt 400 meter ned mot Gjende på den ene sida ( snl.no/Besseggen ). Høyeste punkt på selve ruta ligger på 1743 moh ( ut.no ) – ikke en topp du bestiger, men den høyeste kneika du passerer på vei over.

Det er ikke klatring. Stien er tydelig, og de fleste som går den har verken tau eller klatresko. Men eggen er smal nok til at begge vannene ligger synlige samtidig store deler av veien, og det er den følelsen – luft på begge sider, ikke fare, bare luft – som gjør at folk husker akkurat denne timen lenge etter at beina har glemt resten av turen.

Løgnen som ble en klassiker

At så mange overhodet vet at Besseggen finnes, skyldes en løgn. I Henrik Ibsens Peer Gynt forteller Peer moren Åse at han har ridd en reinsbukk i vill fart over «Gjendineggen» – navnet Ibsen ga eggen i stykket, og som ettertiden har lest som nettopp Besseggen ( snl.no/Besseggen ). Peer skryter og lyver gjennom hele stykket, men bildet festet seg lenge før folk flest hadde satt sin fot der. I dag er turen en av landets mest brukte høyfjellsruter: rundt 60 000 gikk den i 2019, dobbelt så mange som i 2011 ( snl.no/Besseggen ).

Praktisk, på overordnet nivå

Ruta går mellom Gjendesheim og Memurubu, to turisthytter på hver sin ende av Gjende. Gjendesheim er en betjent DNT-hytte med 185 sengeplasser, åpen fra tidlig juni til rundt uke 40 ( ut.no ). Memurubu er privat drevet, med rundt 150 sengeplasser, bygget av Ola Sveine i 1884 og fortsatt i familiens eie ( snl.no/Memurubu ). De fleste overnatter på Gjendesheim, tar båten over til Memurubu morgenen etter og går derfra; om sommeren går Gjendebåten flere ganger daglig ( snl.no/Memurubu ), og billett bestilles på gjende.no ( ut.no ). Går du fra Memurubu, klatrer du oppover det meste av veien, og det kjennes mindre luftig; går du motsatt vei, fra Gjendesheim, er turen mer luftig med utsikt mot halve Jotunheimen ( ut.no ).

Regn med rundt 14 kilometer og drøyt 1000 høydemeter totalt, og sett av en hel dag – rundt åtte timer er vanlig ( ut.no ). UT.no fører den som svært krevende, og det er ingen overdrivelse: dette er ikke en tur du legger inn mellom frokost og lunsj.

For min del er det den siste timen som er finest, der stien flater ut og Bessvatnet ligger og blånar under deg som om noen har helt i en helt annen væske enn Gjende. Det er en tur som beviser poenget sitt uten at du trenger å lete etter det.

Sesongen

Besseggen hører hjemme i barmarkssesongen, med hyttene og båten i drift fra rundt juni til oktober og mest trafikk i juli, august og tidlig september ( ut.no ). Vinterversjonen av denne eggen er en helt annen sak, med skavler og skredutsatt terreng som hører hjemme hos Varsom.no og folk som kjenner fjellet – ikke i dette innlegget.

Ta med matpakke og litt mer vann enn du tror du trenger, og regn med at beina er tyngst den første timen. Resten ordner turen selv.