Ni korte setninger, ofte limt opp ved inngangsdøra på en DNT-hytte eller trykt bakerst i en tursekk-brosjyre. De virker som noe som alltid har vært der, en slags allmenn fjellvisdom. Det har de ikke. Fjellvettreglene er skrevet, strøket ut og skrevet om igjen som direkte svar på konkrete dødsfall – og hver regel svarer på noe helt spesifikt som faktisk har tatt liv.
1952: Respekt for fjellet
Den første versjonen kom i 1952, da Den Norske Turistforening og Norges Røde Kors lanserte kampanjen «Respekt for fjellet» med et sett på ni regler, etter flere påskedødsfall i årene før. Tanken var enkel: fjellet hadde fått flere besøkende enn før, og de færreste av dem kjente det. Reglene skulle gi et minimum av forberedelse til folk som ellers gikk ut fra byens logikk – at værmeldingen holder, at hjelp er nær, at en tur er en tur.
Ulykkespåsken 1967
Det som virkelig satte reglene på kartet, var påsken 1967. Sytten mennesker omkom i norske fjell den påsken – to i snøskred, fjorten av utmattelse og kulde. Seks av de omkomne var mellom sytten og tjue år gamle. Ulykkene skjedde spredt, i Engerdal, Jotunheimen, på Saltfjellet og i Setesdal, men fellesnevneren var den samme overalt: et brått væromslag med sterk vind og mye nedbør traff turgåere som var for dårlig kledd og for dårlig utstyrt til å tåle det.
DNT og Røde Kors reviderte reglene rett etter og lanserte dem på nytt under den mer alvorlige overskriften «Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv». Det er ingen tilfeldighet at flere av dagens regler handler nøyaktig om det som drepte folk den påsken: vær forberedt på uvær selv på korte turer, bring nødvendig utstyr, og – kanskje den viktigste – vend i tide.
2016: reglene oppdateres igjen
Fjellvettreglene er ikke hugget i stein. Vinteren 2010 omkom ni personer i skred på ski, en påminnelse om at faren hadde endret karakter: flere gikk i bratt, skredutsatt terreng med randonnée-utstyr enn før. I 2016 kom derfor den første store revisjonen siden 1967, utarbeidet med skredeksperter, Røde Kors Hjelpekorps og Norges vassdrags- og energidirektorat i panelet, blant dem ekspedisjonslederen Cecilie Skog. Resultatet la mer vekt på skredfare og moderne friluftsaktiviteter, og reglene ble skrevet om som en «læringssirkel» snarere enn en huskeliste man kan pugge én gang.
Dagens ni regler – og mekanismen bak dem
Slik lyder de ni reglene i dag: Planlegg turen og meld fra om hvor du går. Tilpass turen etter evne og forholdene. Ta hensyn til vær- og skredvarsel. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer. Bring nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre. Ta trygge veivalg – gjenkjenn skredterreng og usikker is. Bruk kart og kompass, og vit alltid hvor du er. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.
Lest etter historien blir de vanskeligere å avfeie som selvfølgeligheter. «Vær forberedt på uvær, selv på korte turer» er ikke en generell oppfordring til forsiktighet – det er svaret på at folk i 1967 døde på det som skulle vært korte turer, fordi været snudde fortere enn de rakk hjem. «Vend i tide» er svaret på at for mange, den påsken og siden, fortsatte oppover fordi de allerede hadde kommet et stykke.
Det konkrete skredvurderingsarbeidet – å lese terrenget, tolke faregraden for dagen, vite når en helning faktisk er farlig – hører hjemme hos Varsom.no, ikke i en regel på ni linjer. Fjellvettreglene sier deg at du skal ta hensyn til skredvarselet; de sier ikke hvordan du gjør det på den konkrete ryggen du står ved. Det er greia med dem: de er en påminnelse om hva som er lurt å sjekke, ikke en erstatning for å faktisk sjekke det.
Kilder
Store norske leksikon – fjellvettreglene
ABC Nyheter – Ulykkespåsken 1967
Laget med KI, etterprøvd mot kildene over før publisering.
Ingen kommentarer ennå