Jotunheimen har seks hytter og én egg som stjeler alt søkelyset

Hver eneste norske fjelltopp over 2300 meter over havet ligger innenfor grensene til én nasjonalpark. Ikke de fleste. Ikke de mest kjente. Alle sammen. Det er derfor navnet Jotunheimen har blitt synonymt med norsk høyfjell, og derfor parken trekker til seg både toppjegere, klatrere og folk som bare vil ha én fin dag ute.

Parken ble opprettet ved kongelig resolusjon 5. desember 1980 og dekker 1151 kvadratkilometer. Innenfor de grensene ligger Galdhøpiggen, landets høyeste fjell på 2469 moh, og Glittertind rett bak på 2466 moh (breen på toppen regnet med). De to har kranglet om tittelen «Norges tak» i generasjoner, avhengig av hvor mye snø som ligger på Glittertind det aktuelle året – en detalj som sier noe om hvor tett terrenget her ligger på grensen mellom det bratteste og det høyeste.

Mer enn den ene eggen

De fleste som har hørt om Jotunheimen, kjenner det gjennom Besseggen – smaragdgrønne Gjende på den ene siden, Bessvatnet på den andre. Det er en fin tur, og den er dekket her fra før. Men å redusere hele parken til den ene eggen er som å dømme et helt bibliotek etter én hylle.

Gjende er inngangen til et helt hyttenettverk, ikke bare til én ryggåsvandring. Gjendebu og Memurubu ligger ved selve vannet, mens Glitterheim, Skogadalsbøen, Olavsbu og Fannaråkhytta strekker ruten videre innover, dag for dag, for den som vil gå lenger enn til toppen av Besseggen og ned igjen. Det er akkurat det hyttenettverket som gjør Jotunheimen til noe man kan bruke en hel uke på uten å gå den samme stien to ganger: én dag til Gjendebu langs vannet, neste dag videre mot Glitterheim under Glittertind, og derfra ut mot Skogadalsbøen der dalene åpner seg.

Lenger vest ligger Hurrungane, et massiv som ikke handler om å gå til topps, men om å klatre dit. Store Skagastølstind troner over resten – en tind som har trukket klatrere til Jotunheimen like lenge som fotturister har trukket til Besseggen, bare med tau og ikke sandaler. Det er en helt annen del av parken, med en helt annen type turgåer, og den er like mye Jotunheimen som eggen er.

Dagsturen til taket

For den som vil ha en dagstur til taket av landet uten hytte-til-hytte-logistikk, er Galdhøpiggen fortsatt der: en lang dag, men en dagstur, og den eneste toppen i landet der du bokstavelig talt ikke kan gå høyere. Turen krever ikke klatreutstyr, bare tid og gode ben – men den fortjener respekt for lengden alene, ikke for teknisk vanskelighetsgrad.

Sesong

Alt dette gjelder barmarkssesongen – sommeren og tidlig høst, avhengig av hvor sent snøen slipper taket det aktuelle året. Jotunheimen om vinteren er skredterreng på fjellnivå, og det er en helt annen samtale enn denne – spør Varsom.no og lokalkjentes råd før du legger vinterruter her, aldri en blogg. Selv langt ut i barmarkssesongen kan det ligge is og snøfonner i høyereliggende partier, så sjekk føremeldinger fra DNT før du legger ut på de lengre hytte-til-hytte-etappene.

Det som gjør Jotunheimen verdt mer enn én helg, er nettopp bredden: en egg for den som vil ha én dag med utsikt, et hyttenettverk for den som vil ha en uke, og et klatremassiv for den som vil ha noe helt annet enn å gå. De fleste rekker aldri lenger enn Besseggen. Det er ikke feil – men det er å se på inngangsdøren og tro man har sett hele huset.