Membranen: hvordan et plagg kan være vanntett og pustende på samme tid

Du har kjent det: innsiden av jakka er klissvåt etter en times gange oppover, selv om det ikke har kommet en dråpe regn utenfra. Det er ikke jakka som lekker. Det er svetten som blir stående, fordi den ikke kommer seg ut fort nok. Jobben til membranen midt i plagget er nettopp dette – å slippe vanndamp ut samtidig som den holder flytende vann ute – og de færreste vet hvordan den faktisk klarer begge deler på én gang.

Det finnes to hovedprinsipper, og de løser oppgaven helt forskjellig.

Den ene typen er mikroporøs – full av mikroskopiske, sammenhengende porer. Løsningen her handler rett og slett om størrelse: en regndråpe er typisk over 100 mikrometer i diameter, mens et enkelt vanndampmolekyl er mindre enn én nanometer – over hundre tusen ganger mindre. Porene i membranen er laget store nok til at damp-molekylene slipper gjennom, men små nok til at en dråpe aldri får plass. I tillegg er materialet i seg selv vannavvisende, slik at en dråpe som treffer overflaten ikke engang får sjansen til å presse seg inn i en åpning.

Den andre typen har ingen porer i det hele tatt. Her er membranen tett og sammenhengende, men bygget av et materiale med vannsøkende (hydrofile) grupper i molekylstrukturen. Disse gruppene binder til seg vanndampmolekyler på den fuktige siden og slipper dem videre mot den tørre siden, litt etter litt, som en stafett gjennom selve materialet. Ingen åpning noe vann kan presse seg gjennom – transporten skjer kjemisk, ikke mekanisk. Jo større forskjell i fuktighet mellom innsiden og utsiden, desto raskere går stafetten.

Membranen er sjelden det ytterste laget du ser og kjenner på. Den er som regel laminert bak et ytterstoff som i tillegg er overflatebehandlet, en impregnering som får regnvann til å samle seg i dråper og trille av i stedet for å trekke inn i vevet. Denne behandlingen slites bort med bruk, skitt og vask, og når den er borte, suger ytterstoffet til seg vann og ser gjennomvått ut – selv om membranen under fortsatt er like tett som den var på dag én. Det er lett å tro at jakka har «sluttet å være vanntett» i det øyeblikket, når det egentlig er overflatebehandlingen, ikke membranen, som er brukt opp.

Og der ligger også grensen for selve membranprinsippet. Transporten – enten den skjer gjennom porer eller kjemisk gjennom hydrofile grupper – drives av forskjellen i fuktighet mellom innsiden og utsiden. På en kald, tørr dag er forskjellen stor, og membranen jobber fort. På en varm, fuktig sommerdag er forskjellen liten uansett hvor hardt du går, og membranen henger etter uansett hvilken type det er. Da blir du våt innvendig ikke fordi membranen svikter, men fordi den alltid jobber i takt med en forskjell den ikke selv skaper.

Det er derfor pauser og tempo gjør mer for en tørr rygg enn selve plagget gjør. En membran løser fysikken; den løser ikke farten du går i, og den løser ikke en impregnering som er brukt opp.