Hodelykta havner i sekken igjen
Det er ikke kaldere ennå, men kvelden er blitt en ressurs jeg må planlegge for i stedet for en jeg bare har. Slik snek mørketiden seg inn i søndagsturen igjen.
På Tverrfjellet ved Hjerkinn står en liten, rusten stålboks som ikke er bygget for å bestige noe – den er bygget for å se. Rett foran glasset: Snøhetta selv, og en av Norges eneste ville moskusflokker.
Det er ikke kaldere ennå, men kvelden er blitt en ressurs jeg må planlegge for i stedet for en jeg bare har. Slik snek mørketiden seg inn i søndagsturen igjen.
Alle har sett bildet: én person, én tunge av stein, ett vann under. Det bildet sier ingenting om at det tar 8–12 timer og 1232 høydemeter å komme dit – og at du sjelden står der alene.
De fleste rekker aldri lenger enn Besseggen. Men Jotunheimen samler hver eneste norske fjelltopp over 2300 meter, et helt hyttenettverk og et klatremassiv – langt mer enn den ene eggen.
Ni korte regler henger på oppslagstavler i hytter over hele landet, og ingen av dem er tilfeldige. De er skrevet som svar på hva som faktisk har drept folk i norske fjell – først i 1952, så på nytt etter en påske som fortsatt er selve referansepunktet.
Ingen vei går inn til kjernen av Femundsmarka. Du kommer med båt eller på beina, og det er nettopp poenget med stedet.
Innsiden av jakka er våt selv om det ikke regner. Det er ikke jakka som lekker – det er svetten som ikke slipper ut fort nok. Slik løser en membran det problemet, og slik henger den etter når du går for hardt.