Femundsmarka: villmarka du drar til, ikke kjører gjennom

De fleste norske turområder har en vei som går forbi, en parkeringsplass rett ved stien inn. Femundsmarka har ikke det. Kjører du til Røros, Tynset eller Elgå, er du fortsatt bare ved kanten – selve nasjonalparken må du inn i med båt eller på beina, og det er akkurat den grensen som gjør stedet til det det er.

Det første som møter deg er skogen, og den ser ikke ut som skogen du kjenner fra lavlandet lenger sør. Furuene her er lave og kraggete, tvinnet av vind og tynn jord i stedet for å vokse rette og høye. Mellom dem står «gadd» – død, tørr furu som kan ha stått slik i flere hundre år uten å råtne, fordi det er for kaldt og for tørt for nedbrytningen som ville tatt den andre steder. Ved Storrundhåen er dette landskapet på sitt mest åpenbare: kraggfuru, blokkmark og snaue fjellrygger, med gadd-stammene stående som gråbleke skjelett mellom steinene.

Femundsmarka grenser til to svenske naturreservater, Rogen og Långfjället, og sammen med disse utgjør området et av de større sammenhengende villmarksområdene i Sør-Skandinavia. Grensen er usynlig i terrenget – ingen gjerder, ingen skilt som markerer riksgrensen midt i fjellet – men den er en del av grunnen til at området har fått ligge urørt så lenge: verneinteressene på begge sider av grensen har trukket i samme retning.

Dette er ikke et bortgjemt hemmelig sted. Femundsmarka er et av landets mest populære friluftsområder, og det er lett å forstå hvorfor når du først er der – men populariteten har aldri gitt seg utslag i store parkeringsplasser eller asfalterte stier. Det er fortsatt et sted du må planlegge deg fram til.

Adkomsten går i praksis på to måter. Båtruta med MS Fæmund II går på selve Femunden, med stopp blant annet ved Synnervika i nord og Elgå i sør, og er den enkleste veien inn til kjernen av parken uten å gå hele strekningen selv. Alternativt kjører du til et av adkomstpunktene – Røros, Tynset eller Elgå er de vanligste – og går inn derfra. Inne i selve nasjonalparken ligger to DNT-hytter, Muggsjølia og Røvollen, som gjør det mulig å dele turen over flere dager uten å bære telt.

Området ble opprettet som nasjonalpark i 1971, den gang med et areal på 386 kvadratkilometer. I 2003 ble det utvidet betydelig, til dagens 597 kvadratkilometer – en påminnelse om at grensene for hva vi har bestemt oss for å verne, har flyttet seg i god retning i vår egen levetid.

Dette er et barmarksforslag. Vinterforhold i høyfjellet her er ikke noe jeg vurderer på ruteplan – snakk med lokalkjente eller sjekk Varsom.no hvis du planlegger deg inn om vinteren. Men fra snøen har gått og fram til høstfarger, er Femundsmarka en av de tureplassene der selve veien inn er en del av opplevelsen, ikke bare noe du må komme deg forbi.