Viewpoint Snøhetta: utsikten over fjellet, ikke toppen av det

Navnet lurer de fleste første gang. Viewpoint Snøhetta ligger ikke på toppen av Snøhetta – det ligger på Tverrfjellet, en drøy kilometer og noen hundre høydemeter unna, og vinduet er vendt rett mot fjellet det er navngitt etter. Du går ikke hit for å bestige noe. Du går hit for å sitte stille og se på det.

Bygningen selv er en del av grunnen til å gå dit. Snøhetta arkitekter tegnet den, og den sto klar i 2011 som del av Besøkssenter Villrein på Hjerkinn. Utenpå er det en rett, rusten stålboks – et skall som skal eldes med fjellet, ikke skille seg fra det. Inni er det motsatte: en formet trekjerne, kappet og limt sammen av furubjelker til flater som ser ut som stein eller is slitt ned av vind og vann over tid, og det store vinduet i den ene enden peker rett mot Snøhetta. Ingen kafé, ingen attraksjon utover selve utsikten – bygget er laget for å ramme inn fjellet, ikke for å konkurrere med det.

Adkomsten er det som gjør stedet til en reell søndagstur og ikke bare et stopp for de spesielt interesserte. Fra parkeringen ved Hjerkinn er det rundt 3 kilometer tur-retur på god grusvei, med omtrent 120 høydemeter å ta opp – regn en times gange opp, litt mindre ned. Dette er en tur du kan ta med stive sko og uten å sjekke føret på forhånd, så lenge det er barmarkssesong. Stien er merket og lett å følge, og det er ingen krevende partier.

Det som gjør turen verdt å legge inn en søndag for, er det du faktisk kan få se derfra. Dovrefjell har Norges eneste ville villreinstamme som aldri har vært inngjerdet eller temmet, og området er også hjem til landets eneste ville moskusflokk. Moskusen er ikke opprinnelig norsk – den kom i to omganger. Første gang i 1932, da ti dyr ble satt ut fra Øst-Grønland; de var borte innen andre verdenskrig var over, tatt av jakt, ulykker og sykdom. Andre forsøk kom rett etter krigen: 27 kalver fra Grønland mellom 1947 og 1953, men bare ti av dem var i live sommeren 1953. Hele dagens flokk på Dovrefjell stammer fra disse ti. Det er ingen garanti for at du ser et dyr fra utkikkspunktet – begge artene beiter over et stort område, og avstanden skal respekteres uansett – men besøkssenteret er lagt akkurat her, i kjerneområdet deres, og det er ingen tilfeldighet.

Terrenget rundt utkikkspunktet har ikke alltid vært fredet. Fra 1923 og i over syttifem år var Hjerkinn et militært skytefelt, brukt av Forsvaret til skarpskyting og sprengningsøvelser. Da feltet ble lagt ned og skulle tilbakeføres til fjellnatur, var oppryddingen enorm: rundt 165 kvadratkilometer, og nesten 19 000 udetonerte granater og bomber, over 500 tonn metallavfall og hundrevis av kubikkmeter tre- og restavfall fjernet i løpet av et flerårig restaureringsarbeid – det regnes som den største naturrestaureringen i norsk historie. I 2018 ble området innlemmet i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. At du i dag kan gå dit uten å tenke på noe annet enn stigningen, er ikke en selvfølge.

Besøkssenteret er åpent fra rundt juni til midten av oktober, og det er en grense som er verdt å ta på alvor: dette er en barmarkstur, ikke en vinterdestinasjon. Når snøen legger seg, stenger senteret, og veien innover blir en annen sak enn den lette gåturen den er om sommeren. Spør du om dette turforslaget gjelder i februar, er svaret nei – det gjelder fra snøen går til snøen kommer tilbake.

Det som blir hengende etter en tur dit, er ikke lengden eller stigningen – det er de få minuttene ved vinduet, der fjellet du kom for å se på endelig ikke har noe mellom seg og deg.