Hardangervidda: vidda som ikke har en topp å gå til

Kjører du riksvei 7 vestover fra Geilo, flater landskapet ut til det ikke lenger peker noen vei. Ingen topp å sikte mot, ingen dal å følge – bare vidde, i alle retninger, så langt du ser. Det er ikke tilfeldig at Hardangervidda regnes som Norges og Europas største høyfjellsplatå : et areal på rundt 8000 kvadratkilometer, der mesteparten ligger mellom 1100 og 1400 meter over havet, over tregrensa i hele sin bredde.

Det er en annen skala enn dagsturen i marka. Her går du ikke til en topp og hjem igjen. Du går inn i et landskap som fortsetter uansett hvor langt du snur, og det er nettopp det som er poenget med å legge en tur hit.

For min del er det stillheten som blir stående igjen etter en tur her – ikke ekkoet fra en topp, men lyden av vind og egne skritt over mose og reinlav, i alle retninger så langt øyet rekker.

Sporene etter dem som gikk der før deg

Det som ser tomt ut, er ikke tomt. Hustufter og dyregraver vitner om bosetning og fangst tilbake til 1200-tallet – rester etter folk som levde av det landskapet lenge før noen tegnet det inn på et kart. Over vidda gikk også Store Nordmannsslepa fra Numedal til Eidfjord , en av de gamle ferdselsveiene mellom øst og vest, brukt av dem som måtte krysse fjellet lenge før det fantes en vei å kjøre.

Det er lett å gå forbi en steinrøys uten å tenke over den. På Hardangervidda er det en reell sjanse for at den er noen hundre år eldre enn du tror.

Nasjonalparken og reinen

Hardangervidda nasjonalpark ble opprettet 1. juni 1981 og dekker 3422 kvadratkilometer av vidda – det største veiløse området i Sør-Norge. Høyeste punkt er Sandfloegga, 1721 meter over havet, men det er ikke toppene som definerer stedet. Det er det som lever der: parken har de største villreinflokkene i hele Europa, med omkring 6000 vinterbeitende dyr innenfor parkgrensene – en del av en stamme som på hele vidda teller om lag 10 000 dyr.

Fordi store deler av vidda er privateid, gjelder egne regler her: reglene for motorisert ferdsel på bar mark er mer liberale enn i de fleste andre nasjonalparkene , med traktorsleper tillatt der få andre nasjonalparker ville tillatt det. Hardangervidda har aldri vært ren villmark i juridisk forstand: et sted folk har bodd, jaktet og drevet gårdsbruk, og reglene bærer preg av nettopp det.

Det er reinen, ikke turgåeren, som har forrang her. Stiene krysser trekkruter reinen har brukt lenger enn noe menneske har gått dem, og det er en del av grunnen til at så mye av vidda er holdt fri for vei og utbygging.

Slik kommer du deg dit – og når

Dette gjelder barmarkssesongen, når vidda ligger snøfri og myrene er gått opp igjen. Vinterfjellet på Hardangervidda er sitt eget kapittel, med sitt eget regelsett for føre og skredterreng. Det er en vurdering for Varsom.no og lokalkjente, ikke for denne teksten.

Dyranut turisthytte ligger 1246 meter over havet, rett ved riksvei 7, og er et av de enkleste stedene å begynne. Hytta er betjent, veien dit er helårsåpen, og om sommeren går det i tillegg buss over vidda. Du trenger verken bil eller lang planlegging for å komme deg inn på platået. Herfra kan du gå en kort tur ut på vidda og tilbake samme dag, eller bruke Dyranut som første stopp på en lengre hyttetur videre innover. Det er 55 kilometer til Geilo og 35 til Eidfjord, om du heller vil legge turen an fra en av de kantene.

Nettopp den friheten gjør Hardangervidda til noe annet enn et mål du krysser av på veien mellom øst og vest. Du bestemmer selv hvor langt inn du vil gå, og vidda venter uansett hvor du snur.