Oslomarka: skogen med elleve navn og én lov som holder grensen

Linje 5 har endestasjon ved Sognsvann, og der stasjonen slutter, begynner skogen med det samme – ingen parkeringsplass, ingen skilt som varsler deg, bare asfalt som blir til grus. Stasjonen er terminus på linjen og porten inn til turområdet rundt selve Sognsvann , og det er trolig den enkleste måten en hovedstad noensinne har gitt innbyggerne sine tilgang til en hel skog: ta t-banen, gå av, gå videre.

Én skog, elleve navn

Det de fleste kaller Oslomarka under ett, er juridisk sett elleve navngitte områder. Markaloven lister dem opp ved navn: Kjekstadmarka, Vardåsmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka. Til sammen dekker de om lag 1700 kvadratkilometer fordelt på en rekke kommuner i flere fylker; av dette ligger rundt 300 kvadratkilometer innenfor Oslos egne kommunegrenser ( Store norske leksikon ).

Selve navnet Oslomarka er yngre enn skogen det beskriver. Det kom i vanlig bruk først på 1930-tallet, med en reiseguide fra 1932 som en av de første skriftlige kildene ( Store norske leksikon ). Før den tid hadde hvert område sitt eget navn og sin egen identitet – Nordmarka for seg, Østmarka for seg – og det er fortsatt slik lokalkjente snakker om dem. Sier noen at de skal «en tur i marka», mener de sjelden hele arealet; de mener som regel den delen de er vokst opp med, uten at det gjør noen av de andre ti mindre verdt en søndag.

Loven som holder grensen

Det er ikke tilfeldig at byggegrensa mot marka har ligget stille i en hovedstad som ellers vokser i alle retninger. Markaloven fra 2009 sier det rett ut i sin egen formålsparagraf: loven skal «fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett» og «sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø», veid mot bærekraftig bruk til andre formål ( Lovdata ).

Det loven derimot ikke griper inn i, er skogsdriften. Hogst og gårdsdrift i marka ligger stort sett utenfor lovens virkeområde – det markagrensen er satt til å stoppe, er utbygging: den nye hytta, den nye veien, den neste boligblokka som ellers ville spist seg innover år for år. Det er derfor du kan gå time etter time i en aktiv arbeidsskog og likevel oppleve den som urørt: loven skiller mellom drift og utbygging, ikke mellom drift og villmark.

Hyttene som gjør en helg mulig

Turnettet har vokst fram sammen med byen, og DNT Oslo og Omegn er i dag den største medlemsforeningen i Den Norske Turistforening. I selve marka drifter foreningen 28 ubetjente hytter og én betjent hytte ( UT.no ) – nok til at en helgetur kan legges opp uten mer planlegging enn å vite hvor nøkkelen henger, og uten at bilen noen gang trenger å forlate gata. En vanlig søndagstur trenger ingenting av dette. Den trenger beina, og kanskje en termos.

Det som møter deg fra Sognsvann

Terrenget fra Sognsvann er variert nok til at ingen søndag ligner den forrige: flatt langs vannet de første minuttene, brattere idet stien svinger opp mot høyereliggende terreng i Nordmarka, med korte partier på berg der beina må sette seg litt bedre fast. Flere av innsjøene i marka inngår i Oslos drikkevannsforsyning og er underlagt egne ferdselsregler ( Store norske leksikon ) – skiltene du ser ved enkelte vann er ikke pirk, de henger der fordi vannet faktisk kommer ut av springen din. Kart over stinettet finner du hos UT.no , som også viser hvor de betjente og ubetjente hyttene ligger.

For min del er det den tidlige sommerturen som sitter best: vannet ligger blankt før frokosten er fordøyd, og stien inn i skogen er trang nok til at byen bak deg forsvinner etter de første hundre meterne. Det er lite som slår å sette seg på en varm stein med matpakka etter en times gange, og vite at t-banen står klar til å ta deg hjem igjen når beina er ferdige for dagen.

Dette forslaget gjelder barmarksesongen. Vinterens skiløyper og skavler i marka er en annen tur, med andre regler og andre vurderinger – de hører ikke hjemme her.