Preikestolen: fra Hyvlatonnå til Norges mest gåtte fjelltur

Lokalbefolkningen kalte den Hyvlatonnå, høveltanna, lenge før noen tenkte på den som en attraksjon. Det var et navn som beskrev formen, ikke opplevelsen: en tanngard av stein som stakk ut over fjorden. Navnet Preikestolen kom først da turistene begynte å finne veien dit, og det er det navnet som har blitt hengende.

Denne flaten gjør ingenting gradvis. Fjellet skyter fram 604 meter over Lysefjorden og stuper loddrett i sjøen, og selve platået er nesten helt flatt, omtrent 25 ganger 25 meter, som om noen har saget det til med kniv. Sprekkene du ser i overflaten er trykkavlastningssprekker: de oppsto for drøyt 10 000 år siden, da isbreen som fylte fjordbassenget smeltet bort og trykket som hadde presset steinen sammen, forsvant. Det er is, ikke vann eller vind, som har formet kanten du til slutt setter deg ved.

De første turistene fant veien dit i 1905, fra Stavanger. Turen gikk med båt til Refsa, og videre til fots forbi gårdene Torsnes og Vatne, som tilbød losji. Stavanger Turistforening bygget den første hytta i 1949, Preikestolhytta, og pusset den opp i 1965. En ny fjellstue kom i 2008 et stykke lenger nord, og ble senere solgt til private interesser. I dag drives den av selskapet Norwegian Experience, med 187 sengeplasser og en parkeringsplass for 1000 biler mot avgift, pluss toaletter og kiosk.

Veksten i besøkstall forteller sin egen historie. Da telling startet i 2008, kom om lag 118 000 personer. I 2022 var tallet rundt 350 000, og det gjør Preikestolen til den mest gåtte merkede fjellstien i Norge. Så mange føtter sliter på en sti, og i 2013 bestemte Stiftelsen Preikestolen seg for en uvanlig løsning. «Vi hadde tenkt å bruke gravemaskin. Nå vil vi bruke sherpaer i stedet for å ta mer hensyn til naturen,» sa daglig leder Ole Madsen, da nepalske sherpaer kom for å bygge om stien for hånd. Planen var å utvide stien til to meters bredde, og de vanskeligste partiene, i Neverdalskaret, ble tatt først. Resultatet er stein lagt på stein det meste av veien, ikke asfalt eller grus, og det er en av grunnene til at stien tåler mengden den tar imot.

Innsatsen har blitt lagt merke til også utenfor Rogaland. Ved utgangen av 2020 ble den drøyt fire kilometer lange ruta sertifisert som nasjonal turiststi, sammen med Kjerag og Fosseråsa i Geiranger. Det er foreløpig bare tre stier i Norge som har fått den statusen, av opptil femten som til slutt kan bli godkjent, og ordningen forvaltes av Miljødirektoratet.

Det praktiske: fra Preikestolen fjellstue er det 8,2 kilometer tur-retur og 369 høydemeter, en tur UT.no karakteriserer som middels krevende. Du går gjennom skog med flere utsiktspunkter før stien tar deg over myr på bordplanker og opp gjennom Neverdalskaret, der granittrappene ligger tettest. De travleste tidspunktene er midt på dagen, særlig i helgene, og i månedene juni til september; går du tidlig morgen eller etter klokken tre, har du mer av stien for deg selv.

Dette gjelder barmarksesongen. Preikestolen kan gås hele året, men vinterføre på stien er noe annet enn en tørr sommerdag, og det er Varsom.no og lokalkjente som skal vurdere forholdene da, ikke en turblogg.

Det som overrasker meg mest, er ikke selve platået, det er stillheten der oppe til tross for alle menneskene. 350 000 i året høres ut som en kø, men når du først står ved kanten, forsvinner alle de andre. Der er det bare deg, 604 meter luft, og en flate som ble til fordi isen en gang sluppet taket.